Tåketheten!

Ansiktet verker og hodet verker. Det kommer og går i bølger. Og en kraftig forkjølelse som har vart i flere dager. Merkelig nok ble det en liten pause på lørdag slik at jeg kunne være med på navnefesten til barnebarnet mitt. Da var det nok å hoste litt diskre ned i servietten. Ingen merket noe før like før jeg skulle hjem, så brøt det ut igjen og det har fortsatt siden.

Og så er det denne "gamle energien" som mener den trenger meg så desperat og roper etter meg; "vi trenger deg... vi trenger deg!" Og i dag ser det ut for at jeg endelig har klart å gi slipp, men jeg måtte først se at det var jeg selv som valgte å holde fast. Plutselig så jeg det, og jeg forsto at tiden var inne for å gi slipp, og da mener jeg først og fremst gi slipp på den energimessige bindingen. Jeg har følt på en uro en tid nå, faktisk de siste par måneder, og det har vært som litt i tåke. Jeg kunne føle bindingen men uten å helt klare å forstå hvordan jeg skulle komme meg løs, og når jeg prøvde å stritte imot, følte jeg at jeg bare satt enda mer fast.

Og så handlet det rett og slett om klarhet. Om å gå innover og få kontakt med min egen kilde, min egen klarhet, og være virkelig villig til å gå inn der. Da kom klarheten jeg trengte for å gi slipp, og klarheten for å gjøre det som måtte gjøres. Og så gjøre det med klarheten som trengtes.

Nå ble det mye klarhet her, men slik er det, det handler om klarhet.

Dette førte i alle fall til at ropene fra den gamle energien stoppet opp og jeg kunne føle friheten i det. Og akkurat nå er det som jeg ikke vet noe som helst fremover, og jeg lar det bare være slik. Akkurat nå vil jeg bare være tilstede her og nå og i dyp kontakt med meg selv. Det er et godt sted å være føler jeg.

Sinnet er rolig og jeg føler fred, selv om jeg også kan føle at dagens hendelser har satt i gang ting i min kropp, så de neste dagene skal bli interessante å observere.